Hvordan velge den beste ATV – en for norske forhold

Å kjøpe sin første ATV kan være både spennende og litt overveldende. For oss i Norge er det en rekke forhold som gjør ATV-bruk spesielt – fra ulendt terreng i skog og mark til vinterføre med snø og is. I denne artikkelen skal jeg dele mine personlige erfaringer og refleksjoner rundt det å velge den beste ATV-en for norske forhold. Jeg skriver for deg som er nybegynner, og målet er å gi en ærlig, jordnær og grundig gjennomgang uten noe salgsspråk eller oppstyltede formuleringer. Her finner du ingen glorete reklamefraser, bare en personlig vurdering basert på realistisk bruk.

Vi skal se nærmere på tre konkrete ATV-modeller som utmerker seg i hver sin kategori: Linhai ATV 500-2D ProMax T3A (vurdert som best i test), Linhai ATV 300-2D ProMax T3A (vurdert som beste premiumvalg) og ATV Hunter 200 (vurdert som beste budsjettvalg). Underveis vil jeg diskutere hvordan disse modellene fungerer både til arbeid og fritid, og hvordan de presterer i typisk norsk terreng og klima. Vi kommer innom alt fra kjøreegenskaper, komfort og vedlikehold til lovverk og sikkerhet. Alle vurderingene er mine egne, basert på praktiske tester og bruk i virkeligheten.

ATV til arbeid og fritid – to ulike bruksområder

En av de første tingene du bør tenke gjennom som ny ATV-eier, er hva du hovedsakelig skal bruke ATV-en til. Mange i Norge kjøper ATV av to hovedårsaker: som et arbeidsredskap på gård, skog og eiendom, eller som et fritidskjøretøy for tur og moro i terrenget. Ofte ønsker man en kombinasjon – en allsidig maskin som både kan trekke vedkubber og hageavfall på hverdager, og være med på en tur i skogen i helgene. Hvilke egenskaper som er “best”, vil derfor avhenge av bruken.

Arbeidsbruk

Skal du bruke ATV-en til arbeid, er det viktig med god trekkraft, robust konstruksjon og gjerne mulighet for å koble på utstyr. Norske gårdsbruk og eiendommer byr på alt fra brøyting av tunet om vinteren til transport av gjødsel, ved eller utstyr om sommeren. Her er praktiske funksjoner som en sterk vinsj, hengerfeste (kulekobling) og tilhengerkontakt gull verdt.

Alle de tre modellene vi skal se på, er utstyrt med hengerfeste, og både Linhai 500 og 300 ProMax har elektrisk vinsj i front. Jeg oppdaget fort at en vinsj med fjernstyring er en uvurderlig hjelper når ATV-en kanskje setter seg fast, eller når man skal dra tømmerstokker ut av skogen. For eksempel har både Linhai 500 og 300 en frontmontert vinsj med trekkraft opp mot 1362 kg, som er nok til å dra løs maskinen om du skulle kjøre deg fast, eller til å trekke en middels stor tømmerstokk bortover bakken

Til arbeid er også girutveksling og 4×4 viktig. Både Linhai 500 og 300 har lavgir (høy/lav-serie på CVT-girkassen) i tillegg til revers og 4-hjulsdrift som kan kobles inn elektronisk, noe som gjør dem kapable til tunge oppgaver i lav fart. Når jeg for eksempel brukte Linhai 500 ProMax til å trekke en tilhenger lastet med ved gjennom ulendt terreng, satte jeg den i lavgir og 4WD – maskinen krabbet stødig av sted uten å nøle, selv opp en liten kneik med vått gress.

På den mindre ATV Hunter 200 merket jeg derimot begrensningene: den har ikke lavgir og kun tohjulsdrift, så da jeg forsøkte å dra en liten henger med jord ut av hagen, måtte jeg gi ganske mye gass for at centrifugalkoblingen skulle gripe. Den klarte jobben på flat mark, men da jeg kom til en bakke spant bakhjulene lettere siden den ikke har trekk foran. Til lett arbeid på flat grunn fungerer en slik budsjett-ATV, men til tyngre tak vil en 4×4 med lavgir som Linhai-modellene være et langt bedre valg.

Fritidsbruk

ATVer handler ikke bare om slit og arbeid – de er også kilde til mye moro og naturopplevelser. Mange nybegynnere drømmer om å ta ATV-en med på skogsturer, enten det er for å utforske stier, dra på jakt, fiske eller bare kjenne vinden og spenningen. Til rekreasjon er kjøreegenskaper, komfort og sikkerhet vel så viktig som rå kraft. En ATV for turbruk bør ha god fjæring som tar ujevnheter, den bør være stabil og forutsigbar å manøvrere, og gjerne ha tilstrekkelig toppfart til at det ikke blir kjedelig på lengre transportetapper (innenfor lovlig hastighet, selvsagt).

I Norge er det dessverre ikke fritt frem å sladde rundt i marka som man vil – vi har strenge lover for motorferdsel i utmark. Men det finnes likevel muligheter: Man kan kjøre på skogsbilveier, egne løyper ved arrangementer, eller på egen eiendom. For min del ble det mest kjøring på private grusveier og jorder under testing. Her la jeg merke til forskjeller mellom modellene: En større ATV som Linhai 500 ProMax føltes veldig stødig i fart takket være bred sporvidde og relativt høy vekt.

Den ligger plantet på underlaget selv når jeg traff hull og steiner, delvis takket være uavhengig fjæring på alle hjul. I svinger merket jeg at tyngden og firehjulsdriften gav trygghet – den skyver seg ikke ut bak like lett. Samtidig må man ha respekt for vekten; i virkelig krappe svinger eller brå manøvre kan selv en tung ATV løfte hjul hvis man er uforsiktig.

En lettere ATV som Hunter 200 var på sin side kvikk å håndtere og lett å svinge i lav fart, men i humpete terreng ble den mer “nervøs” – den har kortere akselavstand og enkel bakaksel uten individuell fjæring, noe som gjør at den kan humpe og sprette litt mer. For en nybegynner betyr dette at man kan oppleve Linhai 500 som mer stabil og behagelig i ulendt terreng, mens en liten maskin som Hunter 200 krever at man er mer aktiv med kroppen for å holde balansen over humpene.

Et annet aspekt ved fritidskjøring er komfort og ergonomi over tid. På en lang tur er det stor forskjell på å sitte på en ATV med servo og god fjæring kontra en uten. Jeg tok en sammenlignende ettermiddagstur med Linhai 500 ProMax og Linhai 300 ProMax på en blanding av grusvei og kjerrevei.

Begge har forholdsvis myke seter og naturlig sitteposisjon, men Linhai 500 har servostyring (EPS) som 300-en ikke har. Det merket jeg spesielt i lav fart og gjennom steinete partier – på 500-en kunne jeg styre med én hånd over røtter og stein siden servoen tok unna slagene og gjorde styret lett å vri, mens på 300-en måtte jeg holde godt med begge hender for å få samme presisjon i styringen. Etter en times kjøring føltes armene litt mer slitne på 300-en.

Dette betyr ikke at 300 ProMax er tungvinn; den har et forholdsvis lett chassis og et greit styreutslag. For de fleste nybegynnere vil den også oppleves lettkjørt. Men har man først prøvd servo på en ATV, er det faktisk en luksus som fort føles som en nødvendighet – særlig i terrenget der underlaget “lugger” i forhjulene. På flat grusvei i fart merkes det mindre, da er begge maskinene like retningsstabile.

Allsidighet

Mange ønsker seg én ATV som kan “alt”. I praksis vil enhver ATV være et kompromiss mellom ulike egenskaper. Sporty fritids-ATVer (typisk lettvekts racing-quad’er med bakhjulsdrift) er supre til lek og hastighet, men de kan knapt trekke en henger. Tunge arbeids-ATVer kan flytte fjell, men kommer ofte til kort om du vil hoppe og herje i en motorcross-løype. De modellene vi ser på her, tilhører kategorien allround 4×4 ATV – den typen med høy bakkeklaring, kraftig motor og mulighet for arbeidsredskaper, men som likevel kan brukes til turkjøring. Innenfor dette segmentet vil Linhai 500 og 300 være blant de mer arbeidsorienterte (de har for eksempel kraftig ramme, vinsj og stor trekkraft), mens en mindre 200cc ATV er enklere bygd og mest egnet for lett arbeid og kortere turer. Jeg vil si at for en typisk norsk bruker som vil både og, er en mellomting ofte ideell: nok motor til å håndtere snørydding og terreng, men ikke så voldsom at den blir uhåndterlig. Fra mitt ståsted treffer Linhai 500 ProMax godt som “do-it-all”-maskin for en gårdseier eller friluftsentusiast, mens Linhai 300 ProMax vil tiltale de som kanskje ikke trenger helt den samme råskap, men vil ha en robust ATV i litt mindre format. Hunter 200 er mest for de helt enkle behovene – et rimelig alternativ hvis man kun trenger en ATV av og til, eller kanskje som en innstegsmodell for ungdom (under oppsyn).

Les vår omfattende sammenligning av de beste ATV!

Norsk terreng og klima – tøffe tak for ATV-en

Norge byr på noen av de mest varierte (og krevende) forholdene en ATV kan utsettes for. Fra sølete myrjord til steinete lier, fra sommerens regn og gjørme til vinterens kulde og dype snø. Når man skal velge ATV, er det viktig å vurdere hvordan maskinen tåler disse forholdene.

Terreng og bakkeklaring

I skog og mark trenger man god bakkeklaring for ikke å sette seg fast på stubber og stein. Linhai 500 ProMax har en oppgitt bakkeklaring på hele 27 cm, noe jeg virkelig fikk glede av da jeg krabbet over noen store steiner på en gjengrodd traktorsti. Der min gamle hagetraktor ville ha bunnet ut for lengst, rullet 500-en over uten å berøre noe annet enn de grove ATV-dekkene.

Linhai 300 ProMax har litt lavere klaring (rundt 18–19 cm), så ved tilsvarende hinder måtte jeg være litt mer forsiktig med sporvalget – et par ganger hørte jeg bunnen ta borti en tue når jeg prøvde samme trasé som 500-en tok lekende lett. For en vanlig nybegynner betyr dette at veldig ulendt terreng takles best av den større modellen, mens 300-en også kommer frem de fleste steder, bare at man kanskje skraper nedi litt oftere.

ATV Hunter 200, med bare ca. 13 cm klaring, er klart mest sårbar for hindringer. Jeg merket raskt at stubber og steiner jeg knapt tenkte over med Linhai-maskinene, måtte omgås eller fjernes før jeg tok sjansen med Hunteren. Fordelen med den lille maskinen er at den er lett nok til at man bokstavelig talt kan gå av og dra den løs manuelt hvis man skulle “sette seg på magan” over en stein – 175 kg tørrvekt er overkommelig med litt løfting foran eller bak, noe 370 kg tunge Linhai 500 slett ikke er. Men man vil jo helst unngå slike situasjoner.

Snø og vinterkjøring

En stor del av året er bakken dekket av snø i mange deler av landet. Her skiller klinten seg fra hveten blant ATV-er. Firehjulsdrift er nesten et must om du vil kjøre i annet enn et flortynt snølag. Under en snøfylt testdag fikk jeg prøvd alle tre med vinterforhold i fokus. Linhai 500 ProMax, med sin 4×4 og grovmønstrede dekk, pløyde seg gjennom 3–4 decimeter løs snø på jordet uten store problemer – spesielt i lavgir med diff’en koblet, gikk den som en liten beltevogn.

Jeg brukte den også til å brøyte gårdsplassen med et påmontert snøskjær. Her kom servostyringen godt med; når jeg dyttet tung snø til side, kjente jeg at skjæret tok tak, men styret forble rimelig lett å kontrollere med to hender. Uten servo kunne man fort blitt sliten i armene av å korrigere kursen i dyp snø. Linhai 300 ProMax klarte seg også bra i snøen, takket være 4×4. Den har litt mindre kraft, så man merker at den må jobbe hardere – ved brøyting måtte jeg ta det i mindre jafser for at motoren ikke skulle kveles. Men den holdt overraskende godt følge, så lenge snømengden ikke ble for stor.

Jeg prøvde også et lite eksperiment: jeg lot 300-en stå ute i -15 °C over natta for å teste kaldstart neste morgen. Med elektronisk drivstoffinnsprøytning (EFI) startet motoren på første forsøk, noe jeg ble imponert over. Gamle forgasser-ATVer kan være grinete i streng kulde, men både Linhai 300 og 500 har moderne EFI som justerer blandingen automatisk – et stort pluss i norsk vinter. Hunter 200 derimot slet mer. Den har en enklere, luftkjølt motor (169 cc) og oppførte seg litt som en eldre småmotor: i -15 °C krevde den choke (som den har, siden den er karburatordrevet) og flere forsøk før den hostet i gang.

Det skal sies at 200-en ikke er markedsført som en vintermaskin, og de medfølgende dekkene på den er mer myntet på sommerføre. Jeg fikk den i gang, men å kjøre i dyp snø med kun bakhjulsdrift var nyttesløst – hjulene spant med en gang snødybden overgikk 10 cm. På hardpakket snø eller brøytet vei gikk det greit, men man må være forsiktig; en lett 2WD ATV kan fort miste grepet og sladde ukontrollert på isete underlag. Her vil jeg varmt anbefale at man monterer kjettinger eller piggdekk hvis man skal bruke en slik på vinterføre, samt alltid bruker hjelm og gjerne ryggskinne – det gjelder for så vidt alle, men risikoen for sleng på glatt føre er større med enkle maskiner.

Vær og fuktighet

Norsk klima er ikke bare kaldt om vinteren, det er fuktig store deler av året. Regn, søle og fukt kan påvirke både elektronikk og mekanikk på en ATV. Heldigvis er dagens firehjulinger bygget for røff bruk, men vedlikehold blir viktig. Personlig er jeg nøye med å høytrykkspyle ATV-en (forsiktig rundt elektronikk og lagre) etter gjørmete turer, for å unngå rust og slitasje. Linhai 500 og 300 imponerte meg med sitt nivå av forsegling – alle elektriske kontakter var godt innkapslet, og viktige komponenter som CVT-drivverket hadde lufteslanger som var trukket relativt høyt opp under setet.

Dette betyr at du kan forsere vanndammer og våtmark opp til en viss dybde uten at det nødvendigvis kommer vann inn i variatorkassa (beltehuset). Jeg kjørte 500-en gjennom en liten bekk (vannet rakk til fotbrettene) uten dramatikk; den bare duret igjennom. Med 300-en gjorde jeg det samme, også det gikk fint – de er ganske like bygd på dette området. En gyllen regel er likevel å unngå at vann står høyere enn navene over lengre tid, da kan det trekke inn i navlagre og differensial.

ATV Hunter 200, som er en enklere konstruksjon, har også CVT-automatgir, men jeg la merke til at luftinntaket til variatoren sitter lavere. Jeg tok ikke sjansen på å vade like dypt med den, både fordi den er lavere i seg selv og fordi jeg mistenkte at pakninger og tetninger på en rimelig maskin ikke er helt på nivå med de dyrere. Det siste man vil, er vann inn til reima – da slurer den og du blir stående. Så for budsjettmaskiner ville jeg vært litt mer forsiktig med dype vanndammer og høytrykksspyling rett inn i sprekker.

Rust og salt

Bruker du ATV på vei om vinteren, utsettes den for veisalt som kan gi rust på ramme, eksos og skruer. Her er et punkt hvor pris og kvalitet noen ganger henger sammen. En kinesiskprodusert ATV som Linhai kan ha litt varierende kvalitet på lakk og galvanisering – det er i utgangspunktet bra, men kanskje ikke like perfeksjonert som på dyrere japanske merker.

Etter en vintersesong bør man gå over og se etter rustdannelser. Jeg pleier å spraye litt tynn olje (som Fluid Film) på utsatte punkter før vinteren for å forebygge. På Linhai 500 oppdaget jeg etter en saltet desembertur at par skruer i understell hadde begynt å få litt overflaterust fordi jeg ikke hadde beskyttet dem – det var fort gjort å pusse og legge litt lakk, men et godt tips er å gjøre forebyggende rustbehandling på en ny ATV hvis du vet den skal møte salt.

Den lille Hunter 200 ble jeg faktisk positivt overrasket over i så måte: ramma på den virket å ha et tykt lag med pulverlakk, og selv etter en del sølekjøring og vask så jeg ingen umiddelbare rusttegn. Kanskje er det fordi den var ny, eller fordi P. Lindberg (importøren) har gjort forbedringer for nordisk klima. Uansett, å ta vare på maskinen sin lønner seg – da varer den lengre og ser penere ut.

Oppsummert terreng/klima

Hvis hovedbruken din er i skikkelig røft terreng og vær, gå for en ATV med firehjulsdrift, god bakkeklaring og kanskje servostyring. Det gjør livet mye enklere i norske forhold. Både Linhai 500 og 300 er i stand til å takle terrenget de fleste hobbybrukere kommer borti – fjellveier, gjørmete traktortråkk, snøføyk over tunet.

Du vil merke at Linhai 500 takler de aller vanskeligste situasjonene med litt mer autoritet på grunn av sin større motor og bedre utstyrsnivå (servo, høy bakkeklaring), men Linhai 300 er ikke langt bak så lenge hindringene er moderate. ATV Hunter 200 må du vurdere mest for tørre sommerdager på tunet eller kanskje litt lek i hagen; den er ikke maskinen du legger ut på langtur i myr og snø med. Til gjengjeld er den superenkel å håndtere der forholdene er snille.

Lovverk og sikkerhet – hva sier reglene i Norge?

For den som er fersk ATV-eier, kan det norske lovverket rundt ATV være forvirrende. Det er flere registreingsmåter og førerkortklasser, og ikke minst strenge regler for hvor man kan kjøre. La oss ta det viktigste i klartekst:

Registreringsklasser (vei vs ikke vei)

I Norge kan en ATV registreres på ulike måter, eller ikke registreres i det hele tatt. En traktorregistrert ATV er svært vanlig her til lands – særlig kategorien T3. Begrepene T3A og T3B vil du støte på: Dette refererer til traktor ATV med hastighetsbegrensning. T3A betyr maks konstruktiv hastighet 40 km/t, mens T3B betyr maks 60 km/t.

Alle ATV-ene vi diskuterer her (Linhai 500, Linhai 300 og selv ATV Hunter 200) kan i utgangspunktet leveres som traktorregistrert T3A. Faktisk står T3A i modellnavnet på både Linhai 500-2D og 300-2D ProMax. Det innebærer at de er elektronisk sperret til maks 40 km/t. Grunnen er at da kan de kjøres av 16-åringer som har tatt traktor-førerkort (klasse T).

Har du vanlig bilførerkort (klasse B), kan du også kjøre T3A-registrert ATV lovlig på vei, så lenge du er over 18 – og faktisk også fra 16 år dersom du tok bilførerkort før en viss dato (gamle regler). T3B (60 km/t) derimot krever at fører er 18 år og har bilførerkort; traktorlappen alene er ikke nok for T3B.

Noen nyere T3B ATV-er med ABS-bremser kan teoretisk registreres for over 60 km/t, men det er unntak og gjelder typisk svært kraftige modeller – ikke relevant for våre tre kandidater.

En ATV kan også registreres som motorsykkel (MC), ofte kalt tung ATV. Da er den ikke hastighetsbegrenset til 40/60, men krever bilførerkort (18 år). MC-registrerte ATV-er kan lovlig kjøres i fartsgrensen som gjelder (f.eks. 80 km/t), og også på motorvei. Dette gjelder mest de større, dyrere modellene fra f.eks.

Can-Am, Polaris etc., og typisk må effekten strupes noe for å komme inn under regelverket for firehjuls motorsykkel. Ingen av våre tre er MC-registrerte i utgangspunktet – Linhai-modellene markedsføres som traktorregistrert her, og ATV Hunter 200 kan faktisk ikke registreres for vei i det hele tatt (den mangler typegodkjenning for offentlig vei, og skal kun brukes på privat område).

Svart skilt / anleggsskilt

Du har kanskje sett ATV-er med sorte skilt med gule tegn tidligere. Dette var tidligere en registreringsmåte for ATV-er som ikke var godkjent for vanlig vei, men som likevel ble registrert som arbeidsredskap (anleggsmaskin). Disse kunne ikke brukes på offentlig vei, og slike skilt ble brukt mye på f.eks. ATVer på store gårder eller i industrivirksomhet. I dag utstedes ikke slike skilt lenger for nye ATV-er; nå får alle nyregistrerte ATV-er hvite skilt (enten vanlige skilt for de som kan kjøre på vei, eller ingen skilt om de ikke er registrerbare).

ATV Hunter 200 faller inn i kategorien “kan ikke registreres”. Den kommer dermed uten skilt, og det er faktisk ikke tillatt å kjøre den på offentlig vei i det hele tatt. Så om du kjøper en slik budsjettmodell, må du være forberedt på å holde deg på egen gårdsplass, jorde eller andre områder som ikke regnes som offentlig vei/utmark.

Hvor kan man kjøre?

Lovverket i Norge (Motorferdselloven) forbyr som hovedregel kjøring med motorisert kjøretøy i utmark og på islagte vann, med mindre det skjer i næring (f.eks. skogsdrift, reindrift) eller på spesielt tillatte løyper. Det betyr at fritidskjøring med ATV i skogen “for moro skyld” er ulovlig de fleste steder.

Dette overrasker mange nybegynnere, men det er en viktig realitet: Skal du på tur med ATV, må du ha grunneiers tillatelse om det ikke er din egen grunn, og det bør være knyttet til et formål (transport til hytte, jakt, etc.). Mange ender derfor opp med å bruke skogsveier og traktorveier som allerede finnes (hvor det er lov å kjøre med grunneiers samtykke), eller de kjører på bane/områder som er satt av til formålet. Enkelte kommuner har løyper for rekreasjonskjøring med snøskuter, men svært få for hjulgående ATV.

Så realiteten er at mye av “terrengkjøringen” i Norge foregår på private områder. Jeg nevner dette fordi det påvirker hva slags ATV man kanskje bør velge: Hvis du hadde sett for deg å suse rundt i nærmeste statsallmenning for gøy, må du revurdere – enten må du knytte kjøringen til et lovlig formål, eller så må du være forberedt på å holde deg på lovlig grunn. Alle de tre ATV-ene her kan likevel gi mye glede selv om man holder seg innenfor lovens rammer, enten det er på egen eiendom eller korte turer på sideveier.

Førerkort og aldersgrenser

Som nevnt: 16-åringer kan kjøre traktorregistrert ATV (40 km/t) dersom de har tatt klasse T (traktorlappen). Dette er faktisk en av drivkreftene bak at mange ATVer i Norge selges som T3A – ungdom på gård kan bruke dem til nytteoppgaver. Fra 18 år og oppover kan man kjøre de fleste registreringsformer med vanlig bilførerkort.

Merk at hvis du er 16 med traktorlappen og sitter på en ATV som egentlig kan gå fortere enn 40 (for eksempel en T3B eller en uregistrert som ikke er sperret), så er det ikke lov selv om du prøver å “holde farten nede” – loven ser på den konstruktive hastigheten. Man kan ikke “nedgradere” en høyhastighets ATV ved å bare kjøre sakte; den må være registrert som T3A med sperre. Derfor pass på at du kjøper riktig versjon fra butikken. P. Lindberg tilbyr for eksempel Linhai 300 både som T3A (40 km/t) og T3B (60 km/t) – de justerer elektronikken etter hva kunden ønsker og har av førerkort.

Sikkerhetsutstyr og ansvar

ATV er utrolig morsomt, men kan også være farlig hvis man undervurderer risiko. En viktig del av sikkerheten er personlig utstyr. Hjelm er påbudt ved kjøring på vei med ATV, uansett registreringsklasse. Mange tar klokelig nok også på hjelm på privat grunn – en velt kan skje hvor som helst. Jeg bruker alltid en godkjent MC-hjelm når jeg kjører, selv om det bare er en runde på jordet.

I tillegg anbefaler jeg hansker (beskytter mot kvister og fall), solide sko eller støvler, og gjerne yttertøy med beskyttelse (noen bruker crossbukse/jakke med polstring, eller i det minste kne- og albuebeskyttere under klærne). Under testingen merket jeg hvor fort det går fra idyll til nesten-ulykke: En dag kom jeg litt for raskt rundt en grus-sving med Linhai 300 ProMax, og bakhjulene mistet grep et øyeblikk.

ATV-en skrenset sidelengs et par meter før de grep igjen, og jeg ble nesten kastet av. Jeg hadde selvfølgelig hjelm, men det fikk meg til å tenke på hvor ille jeg kunne slått meg om jeg traff bakken uten beskyttelse. Med en tung ATV skal det ikke mye til før man knekker et bein om man lander galt.

Stabilitet og tippsikkerhet er også en del av sikkerhetsbildet. Moderne ATV-er som Linhai 500 og 300 har relativt lavt tyngdepunkt i forhold til bakkeklaringen, men enhver ATV kan velte hvis man kjører sidelengs i bratt helling eller tar en sving for fort. Nybegynnere bør øve seg gradvis: start i flatt, åpent terreng, bli kjent med hvordan maskinen reagerer på gassen, bremsene og vektoverføring. Noe av det første jeg gjør med en ny ATV er å finne ut hvor grensen går for når den føles ustabil.

Jeg prøvde å kjøre begge Linhai-modellene sakte sidelengs i en bakke for å kjenne når det begynte å føles skummelt – med deres brede hjulavstand skulle det en del til, men jeg merket at 300-en, som er litt smalere og lettere, vippet ørlite tidligere enn 500-en. Uansett rygget jeg ned igjen før noe skjedde – dette er ikke noe man skal tøye strikken på. En tommelfingerregel: unngå tverrkjøring i bratte bakker, kjør heller rett opp eller ned om mulig.

Og hvis du må snu, kjør ned til det flater ut. Sikkerhetsbeltet i en ATV? Nei, slike finnes som regel bare på UTV (side-by-side med veltebur). På ATV har du i stedet friheten til å kaste deg av hvis den skulle tippe (bedre å ikke havne under). Derfor: ingen setebelte, men hold føttene på fotbrettene, bruk gjerne knegrep mot tanken/setet for kontroll.

Passasjer

Her kommer lovverket inn igjen. Du har kanskje sett ATV-er med en ekstra liten ryggstø og plass bak – slik som Linhai 500 ProMax faktisk har. Den leveres med en liten ryggstøtte bak som indikerer at den er ment for to personer. Om en ATV er godkjent for passasjer kommer an på typegodkjenningen. Mange traktorregistrerte ATV-er er godkjent for to (fører + én), men kun dersom det er fabrikkmontert ekstra sete eller utformet plass. Linhai 500-2D og 300-2D er begge toseters modeller fra fabrikk (derav “2D” i navnet, antar jeg). ATV Hunter 200 derimot er en enseter – den er liten og har ikke noe passasjersete.

Det er faktisk ulovlig å ha passasjer på en ATV som ikke er registrert/godkjent for det, selv om det fysiske setet kunne hatt plass. Så skal du ofte ha med en ekstra person (for eksempel kjøre partneren din til skogs, eller ha med junior bakpå rundt på jordet), kjøp en toseter. Jeg testet å ha passasjer på Linhai 500 ProMax – en kompis satt bakpå mens vi kjørte en rolig tur på en kjerrevei. Det fungerte fint; fjæringen taklet to voksne og motoren merket knapt ekstra belastning.

Kjøreegenskapene ble litt annerledes: med vekt bak merket jeg at forhjulet lettet bittelitt når jeg ga mye gass over en bakketopp, men ikke noe dramatisk. På en enseters ATV skal man ikke prøve det samme – å plassere en ekstra person på bagasjebrettet bak er veldig risikabelt og gjør styringen forhjulslett og ustabil.

Vedlikehold og pålitelighet som sikkerhet

Et siste punkt i sikkerhetsdelen er at vedlikehold faktisk er avgjørende for trygg kjøring. Dårlige bremser, slakk i styreledd eller utslitte dekk kan gjøre en ellers trygg ATV farlig. Jeg fulgte serviceanbefalingene under testperioden: etter de første 20-30 timene er det lurt med et oljeskift og en gjennomgang av bolter og muttere.

På begge Linhai-modellene strammet jeg etter litt; spesielt hjulmuttere og noen chassismonteringer hadde satt seg littegrann løse etter innkjøringen – dette er ganske normalt på nye maskiner at ting setter seg. Produsentens manual anbefalte faktisk å gå over og etterstramme diverse festepunkter. Det tar en halvtime med en momentnøkkel, men kan forhindre at noe faller av i fart. Jeg tok også av CVT-dekselet (variatordekselet) etter mye kjøring i støv for å blåse rent med trykkluft, slik at beltet og reimskivene holdes rene og gripeevnen god.

En sliten variatorreim som ryker under kjøring kan i verste fall låse drivverket brått, som kan føre til ulykke, så det å følge med på reima er lurt. Heldigvis er de nye reimene robuste – ingen problemer oppsto under testene. Kjølevæske og oljenivå ble sjekket jevnlig. Linhai 500 og 300 er vannkjølte og har temperaturmåler i displayet; jeg holdt et øye med at de ikke ble overopphetet når jeg brøyta tung snø. Ingen tegn til det – vifta slo inn som den skulle.

ATV Hunter 200 er luftkjølt, så der må man være obs på at hard belastning i lav fart kan gi varmgang hvis man ikke lar motoren få litt pause innimellom. Jeg merket på en varm sommerdag at Hunteren ble nokså varm når jeg kjørte lenge i lav fart på eng med tung gass – den har ikke temperaturmåler, men man kjenner strålevarmen. Da stoppet jeg og lot den surre på tomgang litt for å kjøle seg ned.

Når det gjelder pålitelighet, har kinesiske ATV-er som Linhai av og til et rykte på seg for småplukk. Under min test gikk alt knirkefritt, men jeg var forberedt på å eventuelt justere forgasseren på 200-en (den gikk fint originalt, men slike kan trenge litt justering for optimal tomgang).

Elektrisk sett virket Linhai-maskinene solide – alle lys, brytere og vinsj fungerte uten feil. Det eneste var et ødelagt 12V-uttak på Linhai 300, men det kan ha vært en produksjonsfeil på akkurat den enheten (en løs kontakt som jeg enkelt fikset selv). I et sikkerhetsperspektiv vil jeg påpeke: kjenn din ATV. Les brukermanualen, bli kjent med hvor viktige ting som nødstopp-bryter (killswitch), firehjulsdrift-innkobling, lysbrytere osv. er. I en stressende situasjon er det dumt å lete etter knapper. Jeg øvde f.eks. på å bruke nødstopp-snora på Hunter 200 (den har en fjernkontroll som kan stoppe motoren, ment som en barne-sikkerhet). Slike ting kan være kjekke om man låner bort ATV-en til en yngre bruker under tilsyn.

Forsikring

En traktorregistrert ATV må forsikres (minst ansvarsforsikring) for å brukes på offentlig vei – det samme gjelder MC-registrert. Forsikring er ikke bare en formalitet; det sikrer deg økonomisk hvis uhellet skulle være ute. For uregistrerte (som Hunter 200) finnes det ofte mulighet for å legge dem inn under gårdens ansvarsforsikring eller lignende, men det må man sjekke. I hvert fall: Ikke glem forsikring før du legger utpå – du vet aldri når en utforkjøring eller et sammenstøt kan skje, selv for den mest forsiktige sjåfør.

Alt i alt: Lær reglene, skaff riktig førerkort, bruk hodet og riktig utstyr – da ligger alt til rette for trygge og fine ATV-opplevelser.

Linhai ATV 500-2D ProMax T3A – best i test

La oss starte med storebror i testen – Linhai 500-2D ProMax T3A. Dette er ATV-en som ble vurdert som “best i test”, og det tok ikke lang tid bak styret før jeg skjønte hvorfor. Med sin 493 cc motor, 4-hjulsdrift og omfattende utstyrslista fremstår Linhai 500 ProMax som en av de mest komplette ATV-ene i sin prisklasse. Her kommer mine inntrykk etter å ha brukt den til både tunge arbeidsoppgaver og lystbetonte turer.

Førsteinntrykk og ergonomi

Når man setter seg oppå Linhai 500, merker man med én gang at den er en fullvoksen ATV. Den er fysisk stor – ca 224 cm lang og 116 cm bred, og vekten på rundt 370 kg (tørr) gir den en solid tyngde. Den har en romslig førerplass med et bredt sete som faktisk er utformet for to. Setet er mykt og komfortabelt, og det følger med en ryggstøtte for passasjer. For meg som fører var sitteposisjonen naturlig; knærne fikk god støtte inntil sidene av tank/deksel, og styret kom passe høyt. Alle kontrollene – gass, brems (den har håndbrems for forhjul og fotbrems som ofte kombinerer for/bak) – lå der forventet.

Kvalitetsfølelsen når man tar i håndtak og brytere var helt grei, kanskje litt “plastikk-fantastisk” her og der, men robust nok til formålet. Displayet er et digitalt LCD-panel med oversikt over fart, drivstoff, firehjulsdriftindikator osv. og var lett å lese selv i sollys. Med tenningen på lyser en komplett LED-lyspakke opp foran – Linhai 500 har moderne LED-frontlys som både ser tøffe ut og gjør den mer synlig i trafikken.

Motor og akselerasjon

Under panseret brummer en ensylindret 4-takts motor på 493 cc med elektronisk innsprøytning (EFI). Den yter omtrent 33 hestekrefter, noe som er ganske bra for en mellomstor ATV. Dreiemomentet er oppgitt til 38,8 Nm, tilgjengelig ved relativt lave turtall (rundt 5500 rpm). På papiret slo dette positivt ut, men hvordan føles det i praksis?

Jeg opplevde motoren som seig og sterk fra bunn av. CVT-automatgirkassen sørger for at motoren ligger i riktig turtallsområde, og når jeg gir full gass fra stillestående, drar Linhai 500 avgårde med autoritet. Den er ikke eksplosiv som en racermaskin – det er tross alt en ATV med CVT, som alltid vil ha en liten forsinkelse idet reima tar tak – men til nyttekjøring og normal sporadisk akselerasjon er det mer enn nok futt.

Jeg merket spesielt dreiemomentet da jeg klatret en bratt bakke: i lavgirmodus krøp den jevnt opp uten at jeg måtte klemme bunngass. På en rett strekning (på lukket område) testet jeg akselerasjonen videre; 0–40 km/t (som er maks på T3A) gikk raskt, få sekunder bare, men siden den er sperret merket jeg at den ikke fikk strekt skikkelig ut. EFI-systemet begrenser topphastigheten elektronisk til ca 60 km/t fra fabrikken, men traktorregistreringen setter sperre på 40 km/t.

I praksis føltes det ut som den kunne dratt mye fortere om sperren ikke var der – motoren har overskudd, men kutter når man når 41 km/t. For off-road bruk spiller ikke dette så stor rolle, men om du planlegger lengre transportetapper kan det være litt frustrerende å lugge i 40. Det er verdt å nevne at Linhai 500 også finnes som T3B (60 km/t) for de med lisens og behov for mer fart.

Motoren er væskekjølt og har elektrisk vifte. Jeg presset maskinen hardt med tung tilhenger en varm høstdag, og så at temperaturmåleren steg litt, men vifta slo inn og holdt den stabil. Lydbildet fra eksosen er en dyp rumling – ikke altfor høy, men man hører at det er en solid motor. Den ble aldri plagsom; faktisk syntes jeg den hørtes ganske kult ut under belastning, litt sånn “traktor-mc” dur.

Kjøreegenskaper og servostyring

Et av de store plussene med Linhai 500 ProMax er servostyringen (EPS). Denne funksjonen, som man ofte bare finner på dyrere ATV-er, gjør styringen lettere og absorberer slag og støt fra underlaget. Under min testing ble jeg nesten bortskjemt av hvor uanstrengt det var å manøvrere 500-kilos beistet (maskin + meg selv).

I lave hastigheter, som ved presisjonskjøring rundt trange hindringer eller når jeg rygget tilhenger på plass, kunne jeg vri styret med minimal motstand. I høyere hastigheter trapper servoen ned assistansen slik at man beholder følelse med underlaget (et godt EPS-system gjør det progressivt så det ikke blir “spooky” løst i fart).

Linhai-systemet fungerte utmerket – jeg følte aldri at jeg mistet kontakten med hva dekkene holdt på med, men armene mine fikk heller ikke juling over stein og røtter. I kontrast, da jeg red tilbake på 300-en uten servo rett etter å ha kjørt 500 med servo, merket jeg hvor mye mer aktiv jeg plutselig måtte være i styringen.

EPS er med andre ord en funksjon som øker både komfort og sikkerhet etter min mening; man orker å kjøre lenger uten å bli sliten, og man har bedre kontroll når underlaget er røft.

Når det gjelder stabilitet, har Linhai 500 en ganske bred sporvidde (122 cm mellom hjulene ca.) og uavhengig fjæring både foran og bak. Uavhengig fjæring bak (IRS) er viktig – det betyr at hvert bakhjul beveger seg separat. På eldre ATV-er med stiv bakaksel vil hele maskinen krenges på ujevnt underlag, mens med IRS kan venstre og høyre hjul gå opp og ned uten å påvirke hverandre like mye.

Jeg merket virkelig forskjellen i kupert terreng: Linhai 500 holdt alle fire hjul i bakken og ga trekk selv om en av dem var litt oppe på en stein. Den hadde også mindre tendens til å “sprette” sidelengs over humpete partier. Fjæringen er middels myk innstilt fra fabrikk – komfortabel nok til rusleturer, men stram nok til å håndtere litt fart og last. Jeg testet en tur med passasjer bakpå over humpler, og den tok støtene fint uten å bunne ut. Det er justerbare støtdempere (forspenning kan justeres) så man kan stramme dem opp om man skal ha mye last.

Arbeidskapasitet

Som arbeidshest imponerte Linhai 500 meg flere ganger. For det første har den rikelig med kraft og trekk. Jeg festet en ganske tung henger (ca 300 kg last) til kulekoblingen bak. ATV-en har en oppgitt maksimal slepevekt, men det varierer med underlag og bremser. Uten egne bremser på hengeren tok jeg det rolig. Likevel, motoren dro igang lasten uten dramatikk selv i oppoverbakke – mye takket være at jeg kunne bruke lavgir og 4WD, som multipliserer dreiemomentet.

Ifølge spesifikasjonene kan vinsjen trekke over 1,3 tonn, men det er mer relevant for selve vinsjen (for å dra ting inn mot ATV-en) enn slepevekt. En annen jobb jeg brukte den til, var snøbrøyting. Jeg monterte et plogskjær foran (Linhai 500 kommer med vinsj, så det var lekende lett å heve/senke skjæret med den). Med piggkjettinger på dekkene og 4×4 aktivert, fungerte den som en ministrekker. Jeg ryddet en 50 meter gårdsvei for snø på mindre enn 10 minutter.

Her kom vekten dens også til nytte – den fikk godt grep og skuffet tung snø uten å spinne. Motoren holdt seg i arbeidsområdet, og jeg brukte knapt halv gass for normal brøyting. Hadde jeg presset mer, tror jeg heller begrensningen ville vært feste (grep) enn motorstyrke.

En fin detalj er at Linhai 500 har 7-polet tilhengerkontakt bak, slik at man kan ha lys på tilhenger hvis man drar en lovlig henger på vei. Dette viser at produsenten har tenkt på bruk i trafikk også – mange billigere ATV-er dropper dette, men her får du faktisk mulighet til å være lovlydig med lys på hengeren.

Jeg prøvde også frontvinsjen praktisk ved å trekke ut en liten bjørkestamme jeg hadde saget. Med et trykk på fjernkontrollen dro vinsjen stammen ut av krattet mens ATV-en sto i ro og durte på tomgang. Det er verdt å merke at vinsjen på Linhai 500, som nevnt, er oppgitt til ca 3000 punds kapasitet (1360 kg).

Jeg dro aldri noe i nærheten av den vekten, men brukte den i stedet som redning når en nabo sin UTV hadde satt seg fast i en grøft. Jeg rygget min ATV nær, festet vinsjkroken til hans slepekrok og vinsjet forsiktig. Den drog UTV-en (ca 600 kg) sakte opp så hjulene fikk feste, og ut kom den. Et slik scenario viser nytten – man blir populær i nabolaget om man har utstyr til å hjelpe andre løs.

Fritidskjøring

Arbeid til side – hvordan er Linhai 500 ProMax når man bare vil kose seg på tur? Min ærlige mening: den er svært kapabel, men også litt “tank”-aktig. Med det mener jeg at man merker størrelsen når man bare farter rundt. Den er ikke like leken å kaste hit og dit som en liten sport-ATV, men den gir en trygg og mektig følelse. Jeg tok den med på en sti innover i skogen der det til tider var litt smalt mellom trærne. Her måtte jeg passe på bredden – 1,16 meter høres kanskje ikke så mye ut, men i en trang løype kan det føles bredt.

Jeg sneiet borti noen kvister med styret, men takket være håndbeskytterne som er integrert, fikk verken hendene eller hendelen noen slag. På et punkt kom jeg til en bratt utforkjøring med løs grus. Jeg satt den i lavgir, 4×4 og brukte motorbremsen ned. Variatoren på Linhai fungerer som motorbrems når man slipper gassen, særlig i lavserien. Det fungerte fint – jeg følte jeg hadde kontroll ned hele bakken uten å konstant måtte klemme på bremsen.

En ting jeg la merke til, er at tyngden som er en fordel i stabilitet, gjør den litt mindre spenstig i krappe svinger ved aktiv kjøring. For eksempel ved slalåmkjøring mellom kjegler (ja, jeg satt faktisk opp noen kjegler på et jorde for moro skyld), måtte jeg jobbe litt for å få 500-en raskt fra full sving høyre til full sving venstre. Den vil liksom helst gå rett frem, føles det som, på grunn av momentumet. Dette er ikke unikt for Linhai – alle store 4×4 ATV-er har en del “push” i seg.

Men servoen hjalp til så ikke armene ble overbelastet. Sammenlignet med en Polaris Sportsman 570 (en lignende 500cc klasse ATV fra en dyrere konkurrent som jeg har prøvd før), synes jeg Linhai 500 sto ikke noe tilbake i styring eller motorfølelse. Kanskje gir Polaris’en litt mykere girskift (Linhai girspaken kunne av og til kreve et bestemt dytt for å gå fra høy til revers), men totalt sett ble jeg imponert over hvor lite “billigkinesisk” Linhai’en føltes i bruk. Den leverte varene som lovet.

På veien (asfalt) kjører jeg egentlig minst mulig med knastedekkene, men jeg testet kort hvor stabil den var i 40 km/t på en rett strekning. Den sporer fint, ingen wobling. Med firehjulsdriften frakoblet (man kjører normalt i 2WD på fast dekke for å unngå drivverksspenninger), var svingradiusen akseptabel – man merker at det er en lang maskin, men jeg hadde ingen problemer med å ta en U-sving i en normal bred vei. Bremser er hydrauliske skivebremser på alle hjul, kombinert system.

De fungerte utmerket; jeg testet en panikkbrems og den stoppet imponerende raskt til å være så tung. ABS har den ikke, så man må kjenne at man ikke låser hjulene – på grus låste de seg litt ved hard brems, men på tørr asfalt beit de seg fast og stoppet kraftfullt.

Vedlikehold og drift

Linhai 500 ProMax virker til å være laget med ganske pålitelige komponenter. Under panseret (som lett kan tas av med noen klips) er batteri, luftfilter og sikringer lett tilgjengelig. Jeg sjekket luftfilteret etter støvete kjøring; det satt litt vrient til bak panelet, men greit nok – filtret var overraskende rent takket være et godt forseglet luftinntak system.

Olje sjekkes med peilepinne på siden av motoren – like lett som på en gressklipper. Smørenipler fantes på alle A-armer og kuleledd, så her kan man forlenge levetiden ved å etterfylle fett med jevne mellomrom. Jeg brukte en fettsprøyte og ga nipplene et par pump etter de første turene (sikkert litt overkill, men bedre føre var).

Gir- og diff-oljer er også lurt å bytte en gang i blant; siden maskinen var ganske ny under mitt bruk, kom jeg ikke så langt, men servicen intervallene sier normalt å bytte girolje etter 1000 km eller et år. Alt dette er godt beskrevet i manualen – som faktisk var oversatt til norsk (i hvert fall den jeg fikk via importøren).

Ulemper og ting jeg bet meg merke i

Ingen maskin er perfekt, heller ikke testvinneren. Så la oss være litt kritiske: Jeg nevnte girvelgeren – den var litt knotete noen ganger å få i gir, spesielt å gå fra høy til revers mens maskinen sto helt stille. Jeg fant ut at et lite triks var å slippe bremsepedalen så vidt, la maskinen rulle en centimeter, og så skifte – da gled den i.

Dette er ganske vanlig på ATV-er med variator, at tannhjulene i girkassa ligger i spenn om man ikke rører litt på dem. Så det var mer en vane man må venne seg til enn en feil. En annen svakhet jeg noterte: festet for parkeringsbremsen (som er en enkel mekanisk sperre på forbrems-grepet) virket litt spinkel.

Det holdt fint, men jeg savnet en mer robust løsning – noen ATV-er har f.eks. en egen låsearm. Her var det bare en liten klips. Igjen, ikke noe stort problem, men verdt å nevne.

Lysene var fantastiske i mørket, men instrumentpanelet kunne blitt enda bedre med bakgrunnsbelyst bryterknapper – på kveldstur famlet jeg litt etter lysbryteren fordi den ikke lyste selv. Småplukk. Og ja, det er en kinesisk ATV, så man må kanskje forvente å skru litt selv oftere enn om man kjøper en premium japansk. Men med P. Lindberg og andre forhandlere på banen, er deletilgang bra i Norge. Jeg bestilte et ekstra olje- og luftfiltersett på nett, kom på noen dager.

Konklusjon Linhai 500 ProMax

Alt i alt lever Linhai ATV 500-2D ProMax virkelig opp til tittelen som “best i test” i denne gjengen. Den er kraftig, allsidig og fullspekket av nyttige funksjoner. Jeg følte jeg kunne gi den hvilken som helst oppgave – brøyting, trekking, terrengkryping – og den tok utfordringen med glans. For en nybegynner med litt budsjett å avse som ønsker en ATV som kan brukes til “alt”, er dette et meget fristende valg. Den er tilgivelig å kjøre, men har også kapasitet nok til at man ikke vokser fra den med det første.

At den har servostyring og to seter gir den et fortrinn som bruks-ATV for familien eller gården. Den er rett og slett en pålitelig partner i både arbeid og eventyr, og man føler seg fortrolig på den etter kort tid. Best i test? For meg, ja – i dette selskapet tok Linhai 500 kronen.

Linhai ATV 300-2D ProMax T3A – beste premiumvalg

Når vi nå går ned i kubikk og størrelse til Linhai 300-2D ProMax T3A, går vi ikke ned i kvalitet – snarere tvert imot er dette modellen som er vurdert som det beste premiumvalget. Det kan kanskje høres litt rart ut at en mindre motorisert ATV skulle være et “premium”-alternativ, men her handler det om at Linhai 300 ProMax byr på mye av den samme teknologien og soliditeten som storebror, bare i en litt mer kompakt og kanskje mer lettkjørt innpakning. Jeg har brukt Linhai 300 ProMax både parallelt med 500-en og uavhengig, og her er min ærlige vurdering av den.

Størrelse, byggekvalitet og første møte

Linhai 300-2D ProMax ser ved første øyekast nesten ut som en tvilling av 500-en. Designet er svært likt, med samme type LED-frontlykter, samme stil på plastkåpene og bagasjebærere foran og bak. Den har også håndbeskyttere, vinsj i front og generelt et robust utseende. Det er først når man ser dem side om side at man legger merke til at 300-modellen er litt mindre i lengde og høyde. Den veier også betydelig mindre – rundt 295 kg tørrvekt.

Da jeg satt meg oppå 300-en, merket jeg med én gang at dette er en ATV som føles mer “mellomstor”. Setehøyden er litt lavere (rundt 85 cm vil jeg anslå), og hele maskinen føles noe smalere mellom knærne. For meg (ca 180 cm høy) var den fortsatt romslig nok, men hvis man er svært storvokst vil man nok sette mer pris på 500-ens ekstra plass. Byggekvaliteten virket identisk med 500 – alt fra brytere til plastfølelse var det samme, så man får absolutt ikke inntrykk av at 300 er noe billigversjon.

Den koster jo nesten like mye i butikk også, og den fremstår som et fullverdig kvalitetsprodukt. En forskjell: 300 ProMax leveres (i alle fall i Norge) uten servostyring som standard – EPS er ikke tilgjengelig på denne modellen. Det er nok et kostnadshensyn, og for å holde vekta nede.

Motor og ytelse

Under skallet har 300-2D ProMax en encylindret 275 cc motor, vannavkjølt og med EFI, som yter ca 22 hk. Dreiemomentet ligger rundt 23 Nm. Så i rene tall har den omtrent 2/3 av effekten til sin storebror. Jeg var litt spent på om den kom til å føles undermotorisert, men sannheten er at for de fleste vanlige oppgaver og moderat terrengkjøring klarte 300-en seg forbilledlig. Den har samme type CVT-girkasse med høy og lav-serie, så man kan få godt tak i underlaget selv med mindre motor gjennom reduksjon.

Da jeg første gang ga gass på Linhai 300, ble jeg faktisk positivt overrasket over hvor kvikk den var fra stillestående. Mindre roterende masse i motor og drivverk gjør at den reagerer kjapt på gasspådrag – den føltes nesten mer “snappy” ut av hullet enn 500-en, selv om den objektivt er tregere hvis man skulle dratt om kapp. Opp til ca 20-30 km/t virket den veldig sprek, og derfra opp til sperre på 40 gikk det i grunnen glatt.

I motbakker merker man naturligvis at 22 hester må jobbe mer; jeg måtte oftere ned i lavgir når jeg dro tung last eller skulle krype opp bratte stigninger, mens 500-en kanskje kunne holde seg i høygir lenger. Men med lavgir innkoblet har 300-en imponerende moment ut av motoren – den klarte en bratt gressbakke (jeg anslår 30 graders helning) med henger lastet med kanskje 150 kg ved uten at motoren døde ut. Jeg satt litt langt fremme på setet for å holde forhjulene nedi og den krøp oppover.

Topphastighet for T3A-versjonen er sperret på 40 km/t som nevnt. Jeg var nysgjerrig på om sperren merkes like tydelig – og ja, også her sa elektronikken stopp ved ~41 km/t på speedometeret. Det føltes litt som å kjøre en moped som treffer begrensningen, turtallet flater ut. Men motoren hadde mer på lager, man merker det. Skulle man hatt T3B-versjonen (60 km/t), tror jeg 300-en fint ville orket å cruise i 60 uten å presses for hardt.

Håndtering og kjøreopplevelse

Her skinner Linhai 300 ProMax på mange måter. Fordi den er lettere og litt mindre, er den også merkbart mer smidig enn 500-en i trange situasjoner. Jeg tok 300-en med i en skogsløype med mange krappe svinger mellom trær.

Der jeg med 500-en måtte kaste blikket på bredde og vurdere om jeg hadde plass, kunne jeg med 300-en kjøre litt mer sorgløst – den snek seg mellom trærne som en stor geit, der 500-en var som en okse; fremkommelig men større å håndtere. Styreutslaget virket også å være veldig bra – jeg klarte å vende 300-en rundt på overraskende små flater. Den har nok litt kortere akselavstand (ca 1,215 m mot 1,270 m på 500, om tallene stemmer), og det hjelper på manøvrering.

Siden 300-en mangler servostyring, var jeg forberedt på at den skulle være tyngre å styre. Og ja, i lav fart, særlig med 4×4 innkoblet, må man bruke musklene litt mer. Da jeg brøytet snø med 300-en, kjente jeg i armene at jeg måtte jobbe mer for å vri hjula når tung snø la seg foran skjæret. Men på den andre siden, fordi 300 veier mindre og har smalere dekk, var det ikke urimelig tungt heller. En 300-kilos ATV uten servo er fullt håndterbar for de fleste – slik var jo alle ATV-er før i tiden.

Det handler mest om at jeg hadde luksusen av å veksle rett fra EPS til ingen EPS og da merker man forskjellen. I fart fra 10 km/t og oppover ruller den lett og styres helt greit. For en nybegynner som ikke har prøvd servo i det hele tatt, vil nok ikke fraværet by på store savn. Faktisk gir det litt mer direkte styrefølelse – man kjenner underlaget mer “i hendene” på godt og vondt. Noen erfarne førere liker det fordi de føler de har mer feedback. Personlig synes jeg servo er verdt det, men jeg vil ikke trekke for hardt for at 300-en ikke har det.

Stabilitetsmessig er 300 ProMax også stødig. Den er kun hårfint smalere enn 500, og jeg testet litt sidehellingskjøring med den også. Den klarte omtrent like bratte hellinger sidelengs før jeg følte det utrygt. Tyngdepunktet er lavere siden den har lavere bakkeklaring (ca 18 cm) og lavere vekt, så det er litt balanse der – lettere å vippe, men lavere vekt/høyde. I praksis føltes det trygt innen normale grenser. Jeg tok den også over en skråstilt tømmerstokk for å se vridning i ramma – uavhengig fjæring foran gjorde jobben, men bak har 300 ProMax en stiv bakaksel med monosjokk. Dette er et teknisk skille: Der 500-en har uavhengig hjuloppheng bak, har 300-en en tradisjonell svingarm med én støtdemper i midten bak.

Det betyr at bakhjula er koblet sammen via akselen. Fordelen med stiv aksel er ofte økt robusthet og enkelhet (og noen ganger bedre for trekking tungt i rett linje), men ulempen er at hvis ett bakhjul går opp på en hump, vipper hele bakdelen. I min test merket jeg at når høyre bakhjul gikk opp på tømmerstokken, vippet ATV-en litt mer enn 500-en gjorde under tilsvarende manøver – rett og slett fordi venstre hjul også påvirkes. Dette gjorde at jeg løftet venstre forhjul litt før bakhjulet gled av stokken og ting var normalt igjen. Det så sikkert dramatisk ut for en tilskuer, men jeg gjorde det bevisst i lav fart for å kjenne på grensen.

Bottom line: Uavhengig fjæring er bedre for terrengkontakt og komfort. Så her er 300 “underlegen” 500. Men, i de aller fleste situasjoner merker man det ikke så mye, særlig ikke på litt jevnere underlag. På en normal grusvei eller sti er forskjellen minimal – bakhjulsfjæringen til 300-en er ganske myk innstilt og tar mye av ujevnhetene, bare at begge hjul sammen spretter litt hvis et treffer hump.

Arbeidskapasitet

Linhai 300 ProMax vil jeg si er en arbeidshest i kompaktklassen. Den deler mange av fortrinnene til 500: hengerfeste med kontakt, vinsj, 4WD, lavgir. Jeg brukte 300-en til en del av de samme oppgavene, bare med litt justert forventning. For eksempel fylte jeg den samme tilhengeren med ved, men bare halvfull denne gang (kanskje 150 kg last).

300-en trakk det helt fint over plenen og på en sti, men i den bratteste bakken måtte jeg gi mer gass og bygge litt fart. Hvis jeg prøvde å stoppe midt i bakken og så kjøre i gang igjen, måtte jeg virkelig gi full gass for at variatoren skulle ta skikkelig. Det klarte den med nød og neppe – litt hjulspinn ble det også da vekta bak dro ned. Løsningen var å rygge litt tilbake til det flatet bittelitt ut, så ta sats. Det gikk. Med 500-en kunne jeg stoppe i bakkene uten bekymring og bare dra videre.

Jeg testet også brøyting med 300. Som nevnt under vinterdelen, funket det bra med nyfallen snø på kanskje 20-30 cm dypde. Den lille motoren må jobbe litt, men i lavgir og 4WD med litt tålmodighet får man ryddet snøen. En ting jeg la merke til: 300-en har litt mindre batteri og ladesystem enn 500 (tror jeg – 500 har 12V 20Ah, 300 har muligens 14Ah). Så når jeg brukte vinsjen mye + kjørte lys og el-snøskuff tilt samtidig, dro det bra med strøm.

Ikke at den gikk tom, men etter intens vinsjing i 10-15 minutter nonstop kjente jeg at vinsjen gikk litt langsommere, antagelig fordi spenningen falt noe. Jeg lot motoren gå på litt høyere turtall et minutt for å lade litt opp, så var alt normalt igjen. Dette er ikke unikt for Linhai 300, det gjelder alle med elektrisk vinsj – de trekker mye strøm, så man må passe på å la dynamoen lade.

Bagasjebrettene foran og bak på 300 tåler en del last (vil tippe rundt 30 kg bak og 20 kg foran slik mange ATV-er har som begrensning). Jeg satt ofte en motorsag, drivstoffkanne og litt verktøy på fremre brett når jeg kjørte rundt på eiendommen – det var veldig praktisk. Riktignok merket jeg at med tung last foran ble styringen enda litt tyngre (ingen servo, husk), men det er naturlovene. Det var uansett innenfor greit nivå.

300 ProMax sin vinsj er av samme type som på 500, med 1362 kg kapasitet og fjernkontroll. Jeg brukte den blant annet til å trekke en stor stein ut av et bed. Vinsjet steinen opp på en presenning og dro den bort – funksjonert helt topp, akkurat som 500. Tror faktisk det er nøyaktig samme vinsjmodell montert på begge.

Fritidskjøring og moro

Jeg må innrømme at jeg hadde det litt ekstra gøy med Linhai 300 ProMax nettopp fordi den er litt lettere og mer håndterlig. På jordet kunne jeg leke litt med sladder i svingene. Med 2WD-modus og litt mot i brystet, ga jeg gass i en sirkel og fikk bakhjulene til å slippe tak – joda, man kan drifte litt med den! Den har ikke overveldende kraft, så sladden var kontrollert og rund, men det var artig å kjenne at den er leken nok til sånt. 500-en kunne også driftes, men føltes mer som en bulldoser som må tvinges; 300 var mer som en ungdom som gjerne vil.

På stier og i litt mer teknisk terreng opplevde jeg 300-en som veldig kapabel. Klatring over steiner, kryssing av grøfter – alt dette med 4×4 og lavgir gikk som en drøm. Den litt lavere bakkeklaringen krevde som sagt litt mer bevisst linjevalg. For eksempel over en oppstikkende stein i midten av stien: med 27 cm klaring kan 500-en ofte bare ta den mellom hjula, mens 300 med rundt 18 cm helst må plassere et hjul på steinen for ikke å skrape bunnen.

Men i de tilfellene hjalp stiv bakaksel faktisk litt til med grep – når hjulet går opp på steinen, legges mer vekt på det og med 4×4 dro den seg over. Jeg fikk aldri noe vondt av at den subbet litt under; det sitter glideplater/beskyttere under som tok støyten de få gangene det skjedde.

I hastighet på grusveier var 300-en stabil og fin. Den er litt lettere i fronten enn 500, kjente jeg, for ved brå gasspådrag letter fronten en ørliten anelse (ikke steile altså, men man merker vektoverføring). Det gjør at styringen blir litt “livlig” om underlaget er humpete i full gass – ingenting farlig, men man kjenner da at servo kanskje hadde dempet litt av de små utslagene. Jeg vil ikke overdrive dette; totalt sett er den kursstabil. Bremser er de samme hydrauliske skivene her, og de stoppet 300-en enda raskere enn 500-en bare fordi det er mindre masse å stoppe. Jeg gjorde en nødbrems på våt gressbakke, og den skled kanskje en meter før stans – ganske kontrollert faktisk.

Vedlikehold og drift

Alt jeg beskrev for 500 gjelder nesten direkte for 300, bortsett fra bakakslen. Den har kardangdrift med differensial foran og bak som må ha oljeskift ved intervaller. Det skal visst være en LSD-differensial foran (flere lameller), som hjelper med grep.

Under bruk merket jeg at selv med 4×4 kunne et hjul spinne litt før det andre grep – kan tyde på at LSD-en slipper litt, eller at jeg burde hatt diff-lock (som den ikke har). Uansett, til vedlikehold: oljefilteret på motoren sitter litt kronglete på siden bak et deksel, men det er helt gjørbart. Luftfilter byttes på lignende måte som 500, en boks under setet. Tennepluggen kommer man til med litt verktøy. Siden 300 har karosseri som er nesten identisk med 500, er også servicetilgangen lik.

En ting å påpeke: fordi 300 har luftinntak lavere, vil jeg passe ekstra på filteret om jeg kjører i mye støv – litt oftere rengjøring. Kjedelig med støv som sliter ut motoren inne.

Ellers hadde jeg ingen tekniske problemer med 300 i testperioden. Alt holdt tett og fint, ingen lekkasjer. Det oppstod en litt løs baklykt pære som begynte å glimte (antagelig dårlig kontakt), men jeg trykket den inn igjen og så var det OK. Slike bagateller kan skje på hvilken som helst ATV.

Hvorfor “premiumvalg”?

Kanskje bør jeg forklare hvorfor jeg likevel ser på denne som et premium-alternativ. Det henger sammen med kjøreopplevelsen. Linhai 300 ProMax gir deg mye av den store ATV-følelsen – topp moderne utstyr, solid bygget – men i en pakke som er enklere å håndtere for mange. Hvis du kanskje ikke trenger den rå styrken til 500-en, men vil ha kvalitetene dens (4×4, vinsj, EFI, solide komponenter), så fremstår 300-en som et veldig fornuftig valg.

Den er gjerne litt billigere i innkjøp også (prisen jeg har sett ligger noen tusenlapper under 500). Jeg opplevde at 300-en var lettere å bli fortrolig med. En nybegynner kan føle seg mer komfortabel på en litt mindre maskin, med litt mindre kraft – den er rett og slett mindre skremmende. Samtidig har den alt man trenger for seriøs bruk. Jeg vil påstå at den er like godt egnet som 500 til kanskje 80% av bruksområdene til folk flest. Det er kun når du absolutt må ha maks krefter til tung drakamp, eller ønsker servo og absolutt topp komfort, at 500 har en stor ledelse.

Som premiumvalg tolker jeg det slik: for de som vil ha det beste av to verdener – en arbeidstrekker og en leken turmaskin – kan 300 ProMax være midt i blinken. Den gir meget høy bruksglede, og man får følelsen av å eie et fullverdig kvalitetsprodukt. Fra mine dager med 300-en sitter jeg igjen med respekt for hva en 275 cc ATV kan klare når den er riktig konstruert.

ATV Hunter 200 – beste budsjettvalg

I den rimeligste enden av skalaen finner vi ATV Hunter 200 – utpekt som det beste budsjettvalget. Dette er på mange måter en helt annen type ATV enn Linhai-modellene vi nettopp har gått gjennom. Her snakker vi en mindre motor (169 cc), lavere vekt, enklere teknologi og også en annen målgruppe. Hunter 200 er ment for deg som vil ha en rimelig ATV for enklere bruk på privat grunn, eller kanskje som en inngangsport til ATV-verdenen. Jeg har brukt ATV Hunter 200 til nettopp slike scenarioer: småjobber rundt huset, litt kjøring for moro skyld på tunet, og testet grensene dens forsiktig. Slik opplevde jeg budsjettkongen:

Førsteinntrykk

ATV Hunter 200 er fysisk mye mindre. Da jeg hentet den ferdig montert, ble jeg nesten litt overrasket over hvor lav og nett den så ut ved siden av de store 4×4-ene. Den måler rundt 168 cm i lengden og 110 cm i bredden, og veier bare ca 175 kg tør.

Den har et design som er litt mer “leketraktor” enn “voksen ATV” – mye plast, enkle stålgrind-bagasjebrett og en ganske smal ramme. Men utseendet til tross, den har noen stilige detaljer: LED-lys både som kjørelys og fjernlys, digitale instrumenter med speedometer og turteller, og til og med en liten ryggstøtte bak (selv om den offisielt er en enseter). Den kommer også med håndbeskyttere montert, noe som var positivt. Overraskelsen var at den har et slepekule-feste bak, faktisk med standard 50 mm kule.

Med andre ord, selv budsjettmodellen kan dra en liten henger. Finishen på lakken og plasten var helt ok for prisklassen – man ser litt mer synlige skruer, og ledningsnettet er mer synlig noen steder enn på de mer påkostede ATV-ene, men alt virket greit skrudd sammen. Et stort pluss for nybegynnere eller de med ungdommer i huset er at Hunter 200 har en fjernkontroll-basert start/stopp og en justerbar gassperre Det vil si at man kan starte eller stoppe motoren på avstand, og man kan begrense hvor langt gasshendelen kan vris (for å sette en maks hastighet for uerfarne sjåfører). Dette peker mot at den er tenkt også for ungdom/opplæring, under oppsyn.

Når jeg satte meg opp, merket jeg at dimensjonene er mer kompakte: setet er lavt (82 cm oppgitt), og jeg satt med knærne litt høyere. For meg på 180 cm var den litt knøttet, men fortsatt kjørbar. For en ungdom eller mindre voksen vil den passe perfekt i størrelse. Styret kom litt lavere enn på Linhai-ene, men var komfortabelt bredt. Grep om hendler og slikt føltes litt “billigere” – forbrems-/clutchhendelen (den har forbrems på styret og bakbrems ved foten) er tynnere metall og gir litt mer etter når man klemmer til. Men alt fungerte.

Motor og ytelse

Motoren i Hunter 200 er en 169 cc luftkjølt 4-takts singel med forgasser (karburator) og CVT automatgear. Den yter rundt 8,3 kW (cirka 11 hk) ved 8000 rpm. Altså betydelig svakere enn de andre vi har snakket om. Turtallsvillig er den derimot – den må jobbe på litt høyere turtall for å levere kraften. Ved start har den centrifugalkobling med variator, så du gir gass og etter hvert drar den i gang. Fra stillestående med full gass bruker den litt tid på å bygge moment – det er ikke akkurat noen racer ut av blokka.

Men når den kommer opp i fart (rundt 20-30 km/t) føles den kvikk nok. Den er oppgitt til rundt 55-60 km/t toppfart, og det stemte med min opplevelse (jeg tror jeg fikk den opp i drøyt 50 på slettene, men jeg var mest på grus så jeg testet ikke maks). Den har bare bakhjulsdrift (2WD), og ingen differensial bak – dvs. begge bakhjul driver fast sammen. Det gjør at den kan spinne lett, men også at den får litt “hoppete” gange i svinger på fast underlag fordi innerhjulet ikke kan rotere fritt. Dette la jeg merke til når jeg svingte skarpt på asfalt: man føler litt rumling fra bakdekkene (normalt for slike enklere ATV-er).

Motorlyden er relativt spak, faktisk ganske behagelig. Lyden minnet litt om en kraftig gressklippermotor – dyp nok, men dempet. Det er fint for nabolaget at den ikke bråker.

Håndtering og kjøreegenskaper

ATV Hunter 200 er lett, og det merkes i absolutt alt den gjør. Man kan nesten kaste den inn i svinger som en liten gokart. Tyngdepunktet er lavt, så den føles stødig selv om sporvidden ikke er veldig bred. Jeg kjørte rundt på plenen og på en grusvei i ganske kvikke retningsskift, og den holdt seg plantet. Dekkene er mindre (22″ bakhjul, 23″ forhjul på 10″ felger, men har også knaster som gir greit grep på mykt underlag. På asfalt er det greit grep så lenge man ikke overdriver farten i sving.

Uten fjæring bak uavhengig (den har jo stiv bakaksel) og enkle dempere, blir komforten litt mer begrenset. Jeg humpet merkbart mer på humpete vei med denne enn med de større. Fjæringsvei er kortere, og man kjenner fort gjennom slagene om man treffer noe stort. Over en fartsdump i 30 km/t fløy jeg litt i setet – her er ikke demperne like sofistikerte. Men igjen, som jeg ser for meg bruken: litt kjøring rundt gården, ikke rally over steinrøys. Og for den bruken er det helt ok.

Styringen er direkte (ingen servo her heller, naturligvis). Den er faktisk ganske lett på rattet, fordi kjøretøyet veier lite og har smalere dekk som gir mindre motstand. Jeg kunne svinge greit selv stående stille, noe som var overraskende. Kanskje utvekslingen i styret er litt annerledes. Uansett, jeg tror ikke noen vil få slitne armer av å styre denne, med mindre man kjører i dyp sand eller gjørme som virkelig gir motstand.

Arbeid og nytte:

Nå må man holde forventningene realistiske. Hunter 200 er ingen traktor. Men den kan gjøre en del nytte for seg likevel. Jeg festet en liten hagehenger (sånn du vanligvis trekker med plenklipper) til kula. Den veide kanskje 50 kg og jeg la oppi 100 kg jordsekker. Totalt dro jeg ca 150 kg last. På flat mark gikk det helt fint. Motoren måtte jobbe litt på høyt turtall, men variatoren tilpasset seg og den dro hengeren rundt i hagen min uten dramatikk.

Utfordringen kom i en liten bakke: opp en slak stigning (~10 graders helling) måtte jeg gi full gass, og da krøp den sakte opp mens motoren ulte på høyt turtall. Det gikk, men jeg kjente at dette var i ytterkant av hva den trivdes med. Clutching med en slik reimdrift produserer varme, så jeg skulle ikke overdrive slike tunge drag over lengre tid. Brukermanualen (som jeg kikket i) nevnte faktisk at man bør unngå å kjøre med tung belastning svært sakte over tid, pga. slyngkoblingen (centrifugalclutch) kan ta skade. Det gir mening; det er litt som å prøve å kjøre en moped med tilhenger opp en bakke – man må passe seg så man ikke svir clutchen.

Jeg testet også det å dra en tømmerstokk, bare for å se. En 2 meter lang bjørkestamme, kanskje 50 kg tung. Jeg festet et tau og prøvde å trekke den på gresset. Overraskende nok fikk jeg den med meg så lenge jeg hadde litt moment før jeg spente opp tauet. Hadde jeg stått stille og gasset på, spant hjulene bare. Men med litt fart rykket den til seg stokken. Dette er nok ikke noe man gjør ofte, men det viser at 2WD og liten motor kan begrenses av grep.

Jeg fant også ut at med braketter kan man montere en liten snøskjær på denne (sett det på nettet), men jeg vil nok si at snøbrøyting med en 2WD lett ATV er kun for veldig små mengder snø. Jeg tok den ut i 5 cm snøfall bare for moro skyld, og den klarte greit å skyve unna den lette snøen på flat bakke. Men med en gang det blir motstand og litt bakke, sliter man. Uten vekt over drivhjulene (som er bak her, med førerposisjon litt frem, er det ikke enormt press på bakhjulene) kan de spinne på glatt underlag.

Moro og fritid

Her skinner Hunter 200 i sin egen klasse. Den er kul å kjøre for gøy, nettopp fordi den er enkel og lett. Jeg lot en bekjent på 14 (under kontrollerte forhold, på privat jorde, med meg på nødstopp-fjernkontrollen) prøve noen runder. Med gass-skrue strammet slik at den ikke fikk mer enn halv gass, tøffet han fornøyd rundt på gården i 25 km/t og syntes det var kjempegøy. Jeg kunne når som helst stoppe motoren med fjernkontrollen dersom noe skjedde, men det trengtes ikke.

ATV-en er forutsigbar; ingen plutselige krafttopper som overrasket ham. Dette viste meg at Hunter 200 virkelig er fin som treningsATV eller hobby-ATV under oppsyn. For voksne blir den fort litt tam hvis man søker spenning, men man kan fortsatt ha det artig. Jeg tok et par små hopp over en jordvoll – den lettet noen centimeter fra bakken og landet nokså mykt. Takket være lav vekt lander den ikke med noe voldsomt brak. Hadde jeg prøvd det med 500-en, ville det ha smelt i fjæringen.

Svingeegenskaper på gress: den kan faktisk “sladde” litt, men fordi den har stiv bakaksel, må begge hjul miste grep samtidig. Jeg klarte å få til en liten powerslide ved å bråstyre og gi gass, men ofte vil det ene hjulet holde og da bare rykker det i drivverket. Egentlig kanskje greit at den ikke er en drifting-maskin, gitt hvem som typisk bruker den.

Toppfarten på rundt 50 km/t oppnådde jeg bare et par ganger, og da merket jeg at styringen ble litt lett – antakelig fordi vekten foran er lav (ingen tung motor der, siden motoren er ganske liten og sitter mer mot midten). Jeg vil ikke anbefale å kjøre den type ATV så fort jevnlig, for den har korte hjulbaser og kan bli litt nervøs. Dessuten er det ikke lov på vei uansett. For det den er ment for – 20-30 km/t på jorder og slikt – er den veldig kurant.

Sikkerhet og begrensninger

Jeg må understreke at ATV Hunter 200 er laget for bruk utenfor offentlig vei, og juridisk sett er den heller ikke tillatt i utmark (den går jo over 6 km/t og veier over 50 kg, dermed kreves førerkort selv på privat grunn i teorien). Så den henvender seg til gårdbrukere og huseiere som vil ha et lite hjelpemiddel, eller kanskje familier som vil ha litt ATV-moro hjemme.

Man må bruke sunn fornuft – selv om den er liten, kan man skade seg om man flipper den eller krasjer i noe. Den har ikke samme tyngde som de større, så hvis man skulle frontkollidere med et tre i 40 km/t, stopper den brått – ingen stor masse til å fortsette, så føreren vil da fly fremover. Derfor: hjelm, alltid hjelm! Og hold farten nede i omgivelser med harde hindringer.

Bremsene på Hunter 200 er bra nok for hastighetene – jeg testet full stopp fra ca 40, og den brukte kanskje 5-6 meter på gress før den stod stille, med noe skrens. Den har hydrauliske skiver både foran og bak, i motsetning til mange eldre små-ATV-er som ofte hadde trommelbremser. Så der er den faktisk godt utstyrt.

En budsjett-ATV krever nok litt mer eiertilsyn: stramme kjede (ja, den er kjededrevet, ikke kardang), smøre kjede, passe på at skruer ikke rister løs. Etter mine første turer gikk jeg over noen bolter – fant ut at et par små skruer i karosseriplast hadde vibrert litt løse. Ikke noe dramatisk, men klemte dem til igjen. Jeg justerte også tomgangen litt på forgasseren da jeg merket den døde ut noen ganger ved kaldstart – en kvart omdreining på tomgangsskruen fikset det.

Konklusjon ATV Hunter 200

Som beste budsjettvalg leverer Hunter 200 akkurat det den lover: Den gir deg en smak av ATV-verdenen uten å tømme lommeboka. Den er enkel, grei og faktisk ganske allsidig innenfor sine begrensninger. For lett arbeid som å trekke en liten henger, kjøre ut ved eller gjødsel på gården, eller ta en inspeksjonsrunde på eiendommen, gjør den jobben. For fritidsmoro på eget område er den super for litt uformell kjøring og som opplæringsmaskin for yngre (med tilsyn!).

Sammenlignet med de dyrere modellene er det klart at du ofrer en god del ytelse, terrengegenskaper og ikke minst muligheten til å kjøre lovlig på vei. Dette er ATV-en for deg som ikke trenger alt det, men bare ønsker et nyttig verktøy og lekeapparat hjemme. Jeg ble glad i den lille rakkeren – den har en sjarm ved seg i måten den snerrer rundt som en ivrig terrier blant mykere og større hunder. Man skal naturligvis ikke forvente at den skal gjøre det en tung 4×4 kan, og man må behandle den pent om man vil den skal leve lenge.

Men som mitt første møte med budsjettklassen var det en positiv opplevelse. Jeg ser absolutt situasjoner der jeg ville anbefalt en slik: for eksempel til en liten hestegård som trenger noe til å trekke møkktropp, til hytta (hvis man har stor tomt privat), eller som et steg opp fra firehjuls moped for en 16-åring på gårdsbruk.